Hva ble Jesus dømt for? Hva døde han for?
Han døde for verden, og han døde for en visjon for verden som er radikalt forskjellig fra den som verden ser ut til å la seg styre av det meste av tiden.
Han døde for det som kalles Guds rike, dette som er selve sentrum i Jesu lære.
Guds rike bragte dette nye inn i verden: Et liv som er basert på Guds egen kjærlighet, en verden som er i samsvar med Guds vilje.
Men det var ikke mange som likte denne undervisningen, og det er få som tar imot den i dag også.
Ofte ser det ut som vi foretrekker vold fremfor fred, å samle eiendom fremfor å dele, å ekskludere mennesker i stedet for å inkludere.
Jesus prøvde å lære oss noe bedre, men vi ville ikke høre, så vi dømte ham og drepte ham.

Tenk på dette:
Er det områder i ditt liv hvor du synes det er vanskelig å ta imot Jesu lære – eller å inkludere ham i ditt liv?

Ved ditt hellige kors har du forløst verden.

- Jesus, gi opp visjonen din, ta tilbake undervisningen din, ellers må du ta konsekvensene!

Nei, han han gir ikke opp, viker ikke unna. Et stort og tungt trekors legges på skuldrene hans
og han blir tvunget til å bære det fram til sin egen henrettelse. Jesus måtte betale prisen for alt som han prøvde å lære oss, for Guds rike som han søker å bringe inn i verden også i dag; når mennesker, som kjemper for demokrati og menneskerettigheter blir fengslet og drept, når sannhetsvitner blir sparket fra jobbene sine, når folk blir forfulgt og hånet for sin tro.

Tenk på dette:
Kjenner du noen personlig, eller har du hørt om noen, som lider fordi de følger Jesu liv og lære?

Mennesker og folk lider for sin tro, akkurat som Jesus gjorde.
Han utholdt enorme fysiske lidelser under sin vandring mot døden, for ikke å nevne smerten av den psykiske volden fra mengden som ropte forferdelige ting til ham.

Tenk på dette:
De som følger Jesus blir ofte forfulgt, akkurat som Jesus sa: Hvis verden hater dere, husk at den hatet meg før dere ...... Hvis de forfulgte meg, skal de også forfølge dere. (Joh 15:18, 25)

Forsto Maria at sønnen hennes måtte dø? – at dette var en del av den store planen?
33 år tidligere hadde hun måttet føde barnet sitt i en skitten stall. Hun måtte flykte for at barnet ikke skulle bli myrdet av en gal konge. Noen år senere tilbrakte hun tre forferdelige dager med usikkerhet i Jerusalem da hun trodde han var forsvunnet fra dem.
Og nå møter hun ham på veien, blodig og forslått, som en kriminell på vei til henrettelse.
Hun hadde virkelig vært gjennom mange ting med dette barnet! 

Bare fordi hun sa ja til en engel ...
Bare fordi hun sa ja til Gud ...

Tenk på dette:
Ikke engang Guds mor kunne komme unna smerten da Guds plan skulle virkeliggjøres, så hva kan vi forvente?
Å si ja til Gud er bare det første skrittet, så kommer den vanskelige delen ...

"Men vær så snill, ikke involver meg i noe som har med denne mannen å gjøre! Ta noen andre!"
Kanskje var det slike tanker som gikk gjennom hodet til Simon da den romerske soldaten beordret ham til å hjelpe Jesus.
Noen ganger kunne vi gjøre hva som helst for å unngå å bli involvert i andres smerte, problemer, sorger eller bekymringer.
Her er Simon. Kanskje tenker han:
"Hvorfor tok jeg denne veien? Hvorfor ser de på meg? Hvordan kommer jeg meg ut av denne situasjonen?"

Tenk på dette:
Kanskje skal vi ikke søke å unngå å bære andres kors, byrder, bekymringer, spørsmål ...
Kanskje det er slik et medmenneske kan takle dagen, uka, året, sitt liv ...
Kanskje er det slik Guds rike viser seg; at vi deler andres byrder.
La oss søke å finne Guds egen styrke i vårt indre, be Gud om hjelp til dette!

Noen ganger er de små handlingene de modigste.
Ifølge tradisjonen var Veronika en modig kvinne som så Jesus lide og grep inn.
Hun så at Jesus led og gikk frem for å hjelpe ham ved å tørke det blodige ansiktet hans med et lintørkle. Soldatene kan ha sagt til henne at hun skulle la være, men hun gjorde det.

Tenk på dette:
Er ikke dette også et bilde på Guds rike?
Å elske andre som deg selv; forsvare de svake fra undertrykkeren, prøve å lindre lidelsen du ser.
Veronika, som tørket svette, blod og støv fra Jesu slitne ansikt, er en utfordring for oss, til å se de som lider, nær og fjern, og ikke bare se, men hjelpe.

Enkle handlinger kan stoppe ondskapens herjinger; et åpent hjerte, et lyttende øre, noen tiere til en tigger, en hjelpende hånd ...

Når vi ser Jesus falle for andre gang forstår vi at selv gode mennesker lider ...
Gud har ikke lovet oss trygghet, men han har lovet å være med oss ​​i tider med lidelse.
Gud forlater oss ikke. Han holder oss isteden nærmere seg selv enn noen sinne. Gud var hos Jesus da han falt, og ble hos ham og led med ham om han nå skulle falle igjen.

Tenk på dette:
Jesus, at du falt andre gang, kan det få oss til å forstå at du ønsker å styrke oss i lidelse? At du er med i lidelsen, kan det gjøre oss i stand til å tåle smerte for din skyld?

"Smerte, sorg og lidelse ... er Jesu kyss – et tegn på at du har kommet så nær ham at han kan kysse deg." (Mor Teresa)

Kvinnene gråter over Jesus og han gråter over dem, selv nå, når han snubler langs veien til sin korsfestelse og død. Jesus viser medfølelse med disse kvinnene, og med oss ​​alle, og han sier:
"Ikke gråt over meg, gråt over dere selv og deres barn."
Disse kvinnene kunne ikke gjøre mye for Jesus. De kunne ikke ta bort smerten hans, de kunne ikke lette byrden hans slik Simon gjorde, de kunne ikke tørke ansiktet hans som Veronika eller stoppe de prøvelsene som lå foran ham. Alt de kunne gjøre var å være der for ham.

Tenk på dette:

Mange ganger føler vi oss hjelpeløse i møte med andres lidelse.
Kanskje går vi videre, og tenker at det ikke er noe å gjøre. Men det eneste som noen ganger trengs, er at vi er der, er tilstede. «La ditt rike vokse, Jesus, inne i oss. Vær med oss ​​i prøvelser og lidelser og hjelp oss til å være der for andre i deres nød.»

Jesus falt for tredje gang, selv om han gikk den veien han skulle – den rette veien ...
Vi faller ofte når vi gjør det som er galt. Vi faller og vi faller igjen, om og om igjen.
Selv om vi vil det gode, gjør vi det onde! Hva er det som er galt med oss!? Det kalles synd ... Muligheten til synd ligger i vår i vår natur, men det er Guds natur å tilgi.

Vi ber ...
Jesus, tilgi oss og hjelp oss opp hver gang vi faller og gjør urett. "Men det var våre sykdommer han bar, våre plager han led ... Vi gikk oss alle vill som sauer, tok hver sin vei, men Herren lot vår skyld falle på ham.» (Jes 53:4,6)

De har kledd deg naken, du har ingenting igjen, hvordan kan ditt rike komme nå?!

Tenk på dette:
Hvor ofte er vi villige til å stille oss nakne foran andre? Ikke uten klær, men uten forkledning og masker, uten løgnene og skrytet som ofte skjuler vår usikkerhet.
Når vi ser Jesus naken på korset, utfordres vi til å betrakte vår egen åndelige nakenhet, og vi kan stå overfor oss selv og overfor andre i ydmykhet. Og se: Nettopp her er de "steinene" som kan bygge Guds kirke!
Når Jesus står der uten noe; uten PR-team, uten noen stat, uten synlig makt, da viser han oss at hans rike begynner med et dypt, personlig og ekte forhold til ham, intet annet.

«Kristendommen er ikke en filosofi eller en moralsk doktrine. Vi er kristne bare når vi stoler på Kristus ... bare når vi lever i et personlig forhold til Kristus, bare når vi regner med den oppstandne, da blir vi virkelig kristne” (Pave Binedikt XVI)

Mannen som forkynte kjærlighet og barmhjertighet blir torturert og drept. Når han henger der, mellom to forbrytere, blir han og oppdraget hans hånet. Men ved å henge der, uten å slå tilbake fullfører han oppdraget sitt og peker på Guds rike: En verden der man vender det andre kinnet til, der folk tilgir hverandre og ikke tar hevn, der sultne får mat og hjemløse et sted å bo.

Tenk på dette:
Jesus kunne ikke bare gi livet sitt «litt», han måtte gi alt. Derfor kan heller ikke vi være sånn litt halvhjertede disipler av Jesus. Han kaller oss til å følge ham helhjertet og leve slik han lærte, leve sammen med ham.

Når det ser ut som alt er slutt, da er det ikke slik.
Døden er bare preludiet til et nytt liv og korset blir et seierstegn!
Før Jesu død hadde korset bare vært et fryktet tegn på nederlag. Da Jesus døde, utbrøt han: «Det er fullbrakt».
Det betød ikke at det var livet hans som nå var fullført, det betød at verden var fullbyrdet.

Ingenting var det samme lenger. Døden måtte gi opp for livet og det gode beseiret det onde. Og korset ble heretter et tegn på seier!

Vi ber:
Hjelp oss Jesus, når vi bare ser død, at vi husker på at et nytt liv venter.
Hjelp oss å slippe taket i ting som ikke gir liv og frihet. Fri oss fra frykt og minn oss om at du er her for å gi oss nytt liv, for å bringe oss inn i gode relasjoner og livgivende vaner – at du ønsker å gi oss glede der det før var sorg. For ditt kors er et tegn på seier!

Den sårede og blodige kroppen hans ble tatt ned fra korset – kanskje ble den lagt i Marias armer?
Tenk hvor vondt det må ha vært for Maria å holde Jesu døde kropp. Ante hun at han ville oppstå etter tre dager?! Eller trengte hun hjelp til å tro, akkurat som vi?

Tenk på dette:
Jesu kropp ble brutt ned og delt for at verden skulle bringes til liv, og dernest ble den lagt i våre armer som kirke!
Kirken er, etter 2000 år, splittet og plaget av menneskelige mangler, men den har likevel Jesus som sin innerste kjerne. Og med hans budskap og hans Guds-rike-oppdrag, er vi kalt til å være hans kropp og leve ut hans rike.

Han lå i den kalde graven i tre dager. I døden var han alene. Han var i mørke. Han var forlatt.

Tenk på dette:
Hvorfor kjennes våre liv av og til som en grav? Vi fryser, vi er isolerte og i mørke. Vi føler vi oss ensomme.
- Jesus, er også dette en del av å følge deg? Å oppleve dager med forlatthet? Å føle seg fortapt og glemt?
- Hvordan kan vi være dine etterfølgere når vi til og med noen ganger har vanskelig for å komme oss ut av sengen om morgenen?!
- Hjelp oss Jesus, å ikke være redde når vi møter mørket. Du opplevde også mørke. Men du viste oss at mørket bare er en forberedelse for lyset. Måtte vi alle forstå dette! – og at vi kan finnes til for de som er i mørket.

"Ved dåpen er vi døde og har blitt gravlagt sammen med ham, for at også vi skal leve et nytt liv, slik Kristus ble oppreist fra de døde ved Faderens herlighet." (Rom 6:3-4)