UKE 3: MÅL OG MENING

INNLEDNING

Hvor er jeg? Hvor er jeg på vei? Vil jeg dit? Dette er tre spørsmål som vi godt kan stoppe opp og stille oss selv fra tid til annen. 
Ulla Käll skriver i sin bok «Pilegrim»: «Vi er alltid på vei, alltid i endring. Vi er på vei fra noe. Vi er på vei til noe. På den vandringen kan vi øve oss i å være til stede, her og nå, i livet slik det faktisk ser ut.» Videre anbefaler hun å 
« ... tenke over hvordan livet ditt er her og nå:
- Hvordan har din livsvei sett ut, i store trekk? Hvordan ser den etappen ut som du går nettopp nå?
- Hva ønsker du å gå ifra? Hva vil du legge bak deg?
- Hvor vil du gå? Hva vil du ønske velkommen?»
Hun skriver også: «Kanskje det viktigste spørsmålet er: Følger vi vår dypeste lengsel? Gir vi den rom og tid?»
La gjerne disse spørsmålene klinge med gjennom meditasjonene i denne tredje uken. Den velsignelsen du kan be om er f.eks.: Gud, vis meg hva som er målet og meningen i nettopp mitt liv.

Uke 3, dag 1

Finn bønneplassen din, fall til ro og be en innledningsbønn. Se "Rytmen"

Les sakte Johannes 15,1-17, Hva så du? Hva hørte du? Hva følte du?

Det var en kvinne som fikk en guidet tur gjennom en pianofabrikk. Først ble hun vist rommet der arbeidere saget til treverk. Så tok guiden henne med inn i rommet der arbeidere bygde pianoskrogene. Dernest fikk hun komme inn i rommet der de slipte, pusset og lakket pianoskrogene. Så besøkte hun et rom der arbeidere satte strenger på rammen og satte på tangenter. Til slutt kom hun ut i utstillingssalen, hvor en musiker satt ved et piano og spilte vakker musikk. Etter rundturen tenkte kvinnen med seg selv: Forskjellen mellom det jeg så i det første rommet og det jeg så i det siste rommet er som forskjellen mellom en kongle og et tre – det er forskjellen på hva jeg er nå og hva jeg kan bli!

Hvis jeg tenker på min åndelige reise; hvilket av rommene befinner jeg meg i for tiden? Kommer jeg på noe som kan komme til å stoppe eller forsinke meg på vandringen min? Er det noe særskilt jeg vil be om i den sammenheng?

---------------------------

Uke 3, dag 2

Finn bønneplassen din, fall til ro og be en innledningsbønn. Se "Rytmen"

Les sakte Salmenes bok, salme 46, Hva så du? Hva hørte du? Hva følte du?

«Laura» er en amerikansk «film noire» fra 1944. Den handler om en ung detektiv som får i oppdrag å etterforske mordet på en ung kvinne som het Laura. En kveld hadde noen kommet til leiligheten og skutt et hagleskudd midt i ansiktet på henne. Den følgende uka tilbringer den unge detektiven all sin tid i Laura sin leilighet. Han undersøker alt. Han leser til og med dagboken hennes, for å se om det finnes spor som kan lede til morderen. Men så begynner det å skje noe underlig: Jo mer han arbeider, jo mer blir han følelsesmessig engasjert. Han oppdager at han har blitt forelsket i henne. En kveld sitter han i leiligheten hennes og funderer over saken. Da dreier det plutselig en nøkkel i låsen, døra åpner seg, og der står – Laura. Forklaringen er at den myrdede var en venninne av Laura som hadde lånt leiligheten mens hun selv var på ferie. Filmen slutter med at Laura og detektiven blir forelsket, gifter seg og lever lykkelige alle sine dager … Filmen kan ses som et bilde på hva Gud ønsker at skal kunne skje med enhver av oss: At vi studerer skapelsen, studerer verden, studerer Bibelen, blir forelsket i Skaperen og lever sammen med Gud resten av livet.

Hva føler jeg og hva tenker jeg om meg selv i forhold til dette bildet? Hva lengter jeg etter i mitt forhold til Gud? Hvilken velsignelse trenger jeg nå?

--------------------------

Uke 3, dag 3

Finn bønneplassen din, fall til ro og be en innledningsbønn. Se "Rytmen"

Les sakte 1. Korinterbrev 1,26-31, Hva så du? Hva hørte du? Hva følte du?

Et stort symfoniorkester var invitert til å spille en ganske kort konsert i forbindelse med et jubileum i en liten by. Dagen etter snakket alle om konserten. En av de typiske «synserne» i byen sa: ”Jeg har bare en ting å si; de måtte jammen transportere den store pauken langt, bare for å slå på den et par ganger!” Noen ganger kan vi kjenne det slik når det gjelder oss selv, kjenne oss som det den mannen sa om pauken. Jeg kan lure på hvorfor Gud gjenomgikk alt bryderiet bare for å skape meg. Likevel ville ikke Guds plan være komplett uten akkurat meg. Vi har alle veldig viktige roller i Guds plan!

Hender det at jeg føler meg slik som han synseren sa om pauken? Kanskje vil jeg be Gud om den velsignelsen, at Han vil vise meg hva det kan komme av?

-----------------------------------

Uke 3, dag 4

Finn bønneplassen din, fall til ro og be en innledningsbønn. Se "Rytmen"

Les sakte Filipperbrevet 2,12-16, Hva så du? Hva hørte du? Hva følte du?

Før elektrisiteten kom, var gatelysene gasslykter som lyste når gassen brant. En lyktetenner tente lampene hver kveld med en fakkel. (De som har sett ”Mary Poppins 2”, husker lyktetenneren som sykler rundt i London.) Det fortelles om en mann som en gang sto og så tvers over en dal, mot en by som lå i fjellskråningen på den andre siden. Han kunne se fakkelen til lyktetenneren som tente lampene etter hvert som han gikk. Men fordi det allerede var mørkt, kunne han ikke se lyktetenneren. Han så bare fakkelen, og sporet av lysende lykter som han etterlot seg. Mannen som så over dalen, sa da til en venn som sto ved siden av ham: «Den lyktetenneren er et godt eksempel på det kristne livet – hvordan kristne fungerer i verden. Du har kanskje aldri kjent dem, men du vet at de har gått gjennom verden. Du ser det på sporet av lys som de etterlater seg.» 
Lewis Cass skriver: Folk kan tvile på hva vi sier, men de vil tro på det vi gjør.

Har jeg noen gang tenkt på hva slags spor av lys jeg har etterlatt meg i livet mitt? Hvilke følelser dukker opp i meg når jeg tenker på det? Er det noen særlig velsignelse eller gave jeg vil be Gud om i den sammenheng akkurat nå?

---------------------------------

Uke 3, dag 5

Finn bønneplassen din, fall til ro og be en innledningsbønn. Se "Rytmen"

Les sakte Salmenes bok 90,1-6, Hva så du? Hva hørte du? Hva følte du?

Natten den 15. april, 1912, traff passasjerskipet «Titanic» et isfjell og sank. Over 1500 mennesker mistet livet. Sytti år senere var det en avis som nevnte ulykken, og stilte så spørsmålet til leserne sine: ”Hvis du hadde vært om bord på Titanic da den begynte å synke, hadde du da begynt å rydde i dekk-stolene?”  ”Dumt spørsmål”, tenker vi kanskje, men det er et viktig poeng her. Vår verden går mot en katastrofe, ikke minst åndelig. Og mange av oss gjør ikke annet enn å "rydde i dekk-stolene".

Det som sto i denne avisen, inviterer meg til å se på mitt eget liv: Er jeg så opptatt i min egen lille verden at jeg ikke legger merke til den store verden? Er jeg så bekymret for min egen lille verden at jeg glemmer at Gud hadde et formål med at han skapte meg og satte meg inn i den store verdenen? Trenger jeg å be om klarere syn i denne sammenhengen?

---------------------------------

Uke 3, dag 6

Finn bønneplassen din, fall til ro og be en innledningsbønn. Se "Rytmen"

Les sakte 2. Korinterbrev 4,16-18, Hva så du? Hva hørte du? Hva følte du?

Ignatius sine ”Åndelige øvelser” setter opp en slags retningslinje for livet. Den går omtrent slik, i litt modernisert form: 
Jeg tror at jeg ble skapt til å dele mitt liv og min kjærlighet med Gud og med andre mennesker, og at dette var noe jeg skulle få lov å gjøre i all framtid. Jeg tror videre at Gud skapte alt som han lar meg oppleve og erfare for å hjelpe meg til å nå dette målet som jeg ble skapt til. Jeg tror derfor at jeg skal få lov til ta i bruk alt det som Gud har skapt som kan hjelpe meg til å virkeliggjøre målet. Hvis noe hindrer meg fra å oppnå det, kan jeg avstå fra det. Altså trenger jeg ikke å sette noen ting høyere enn noe annet – annet enn ut fra hvor mye de kan hjelpe meg med å oppnå målet. Derfor behøver jeg ikke uten videre å ønske meg helse heller enn sykdom, rikdom framfor fattigdom, ære og innflytelse framfor vanære, et langt liv heller enn et kort liv. Normen min for å verdsette noe kan isteden bare være dette: I hvor høy grad kan det hjelpe meg til helt å bli og å være det som jeg egentlig ble skapt for?

Hvis jeg leser dette som Ignatius kaller «Prinsipp og fundament» sakte og nøye en gang til, hvilke følelser gir det meg å smake litt på det å tenke slik om livet? Gir det meg glede? Frykt? Motvilje? Frihetsfølelse? Undring? Sinne? Hva trenger jeg å be om nå?

Del denne siden