Om den ignatianske tradisjonen

Ordet «ignatiansk» kommer fra Ignatius av Loyola som ble født i Spania i 1491. Han vokste opp på slottet til den adelige slekta si i Nord-Spania – egentlig i Baskerland. Slottet het «Loyola». Som ungdom ble Ignatius lært opp som ekte middelalder-ridder, med alt hva det førte med seg. Det handlet om å søke ære, om å bli hedret av de mest innflytelsesrike (altså kongelige og adelige), og – ikke minst – å gjøre inntrykk på de fineste og rikeste damene. Han hadde et ungdomsliv med både gambling, dueller og suspekte dame-historier.

Ignatius likte å lese ridderhistorier og han likte å dagdrømme om å gjøre store ridder-bragder, om å vinne dueller og bli beundret av damene. På Loyola-slottet fantes det imidlertid ingen ridderromaner tilgjengelig. Men han fikk to andre bøker å lese. Den ene var en samling med helgenlegender. Den andre var fortellingen om Jesu liv, satt sammen til én fortelling fra evangeliene i Det nye testamente. 

Disse bøkene kom til å forandre hele livet hans. Han leste og leste, og ganske snart vokste det fram en trang til å kunne gjøre store tjenester for Jesus. Isteden for å drømme om ridder-bragder, begynte han å drømme om å tjene Jesus slik som helgenene hadde gjort. Han oppdaget da noe ganske spesielt: Hvis han fantaserte om et liv som berømt ridder, ble han glad og opprømt mens han var i dagdrømmen, men etterpå ble han nedtrykt. Hvis han fantaserte om å gjøre store ting i tjeneste for Jesus, da ble han også opprømt, men han merket at nå var han like glad og opprømt også etter at dagdrømmen var avsluttet. Dette måtte da bety noe, tenkte Ignatius. 

Litt etter litt fant han ut at dette var en måte Gud ledet ham på: En dagdrøm som handlet om å være i Guds plan med sitt liv, ga en varig glede. En ridder-dagdrøm ga en kortvarig glede og deretter tristhet.

Hos Ignatius modnet det på denne måten en drøm om, og en trang til, å gi livet sitt fullstendig over til Gud. Det var der den varige gleden lå! Han ble sikker på at å være i Guds plan med livet sitt, samtidig var å finne den dypeste meningen.  Tanken var ikke langt unna, at det måtte være på samme måte med alle andre også. Det måtte gjelde for alle mennesker, at de var skapt til å ha et nært og personlig vennskapsforhold til sin Skaper og Herre. 

Ignatius ble fullstendig overbevist om at Gud ikke hadde noe større ønske enn å gi alle mennesker av sin kjærlighet. Han ble overbevist om at det gikk an å få et personlig vennskap med Gud. Gjennom Jesus var dette mulig! Han så at vennskap med Gud er selve meningen med livet.

Da Ignatius frisknet til, brøt han opp fra det adelige slottslivet sitt. Han reiste først til et kloster i Montserrat. Under veis ga han bort de fine klærne sine og kledde seg som tigger. I Montserrat bekjente han alle syndene fra hele livet sitt for en prest. Han tok imot syndenes forlatelse og i denne nye friheten dro han videre til den lille byen Manresa.  Den ligger litt opp i fjellene, vest for Barcelona. Her levde han i bønn og faste gjennom et år. Han levde veldig enkelt og bodde til og med i en hule. Han var fast bestemt på å finne ut alt om livet i Gud gjennom å fordype seg i bønn, og han lærte seg stadig mer av hvordan Gud ga seg til kjenne gjennom indre impulser, altså gjennom følelser, fantasi, «dragninger» osv.  Han merket at noen impulser dro ham mot det gode, altså mot Guds kjærlighet, nærhet og ledelse. Andre impulser kunne han kjenne ledet mot det onde – mot et liv som fjernet seg fra Guds mening og kjærlighet. I sitt middelalder-språk kalte Ignatius dette for å «skjelne mellom ånder».

Allerede i Manresa ble grunnlaget lagt for det som skulle bli «Ignatius´ åndelige øvelser». Han tok daglig notater om hva han opplevde i bønnen. Disse notatene ble utgangspunktet for et slags program på 30 dager. Programmet hadde til hensikt å hjelpe mennesker til å bli mer bevisste på Guds kjærlighet, på Guds ledelse og på selve meningen med livet.

«Øvelsene» ble finpusset og justert opp gjennom årene. Ignatius vendte aldri tilbake til adels-livet, men ga hele livet sitt i tjeneste for Gud. Han besøkte Det hellige land. Han studerte filosofi i Alcala og Salamanca i Spania og teologi i Paris. Han knyttet til seg flere unge menn som var like ivrige etter å leve i Guds vilje som det han selv var. Han fikk startet skoler og arbeidet for fattige og syke. 

Etter hvert ble «Jesu Selskap» dannet, en organisasjon som fortsatt finnes. De begynte å sende ut misjonærer til India, Afrika, Sør Amerika og flere andre steder. Men hele veien ble arbeidet båret av Ignatius sin forståelse av kristenlivet, slik som det beskrives i de «Åndelige øvelsene».

I dag er øvelsene tilpasset vår moderne tid, men formålet er alltid det samme: Å få dypere bevissthet om Guds kjærlighet og å finne meningen med og retningen for mitt liv.

Det grunnleggende er overbevisningen om at Gud elsker hvert menneske og at Gud har en plan med hvert enkelt menneske. Og videre; at det å leve i denne planen er det samme som å finne sin rette plass i livet – den plassen der alt faller på plass. Og til sist; at Gud gir seg til kjenne for mennesker på en direkte måte, en måte som det er mulig å forstå.

«Verktøyet», om vi kan kalle det det, er Bibelen og bønnen. Men i denne tradisjonen leser vi ikke Bibelen for å få mere kunnskap (selv om det selvsagt også har sin uvurderlige viktighet). Vi leser den som en bønn, eller som en meditasjon. Og poenget er ikke hva vi tenker og husker av det vi har lest. Poenget er hva møtet med fortellingene i Bibelen gjør med oss, med følelsene, med erfaringene, med relasjonene.

Her er en liten tegnefilm om Ignatius

Del denne siden